Livets mysterie

Hvordan har jeg kommet hit og hva har skjedd på livets vei? Dette er er spørsmål jeg av og til stiller meg selv. For å reflektere over hvem jeg er blitt.

Den jeg er i dag, var jeg ikke før.

Samtidig er den jeg var før - fortsatt meg.

Underlig, men sant.

Livets mysterie er mer enn det man kan se. En kropp som vokser og eldes. En opplevelse som blir erfaring- som igjen skaper dyp indre visdom.

Mennesket er en mystisk art. Vi formes av alle rundt oss, vi gjør som andre - for å bli likt. Vi elsker at noen heier på oss. Vi elsker å bli sett, satt pris på og vi higer etter de gode følelsene. Vi er redde for å vise sårbarhet, tape ansikt og bli valgt bort.

Og av og til blir vi fast, som om vi står i gjørme og kroppen klarer ikke å komme seg løs. Vi blir sugd nedover. Vi trenger noen som kan dra oss løs, men likevel velger vi å kjempe alene, vi sloss mot mørket som suger seg fast.

Vi blir sliten og må hvile lenge for å innhente ny energi slik at vi skal klare å kjempe videre.

Selve kampen skaper frykt i kroppen og ingen vil stå i kampen alene. Likevel velger vi å gjør det.

Vi prøver å gå videre i verden uten å snakke om det og unngår alle likende gjørmehull. Ingen vil gjøre den samme feilen på nytt.

Tiden går og plutselig møter vi et nytt gjørmehull, nå stopper vi opp og ser på den, henter fram erfaringen og visdommen.

Det er da sårene fra kampen vi engang kjempet er klar til å leges. Undringen starter, kroppen snakker og vi forstår. Vi oppdager at vi er trygg selv om vi står rett ved kanten av hullet. Da får vi ny visdom til resten av livs reisen og kan også dra opp andre som sitter fast.

Ingen skal behøve å kjempe seg opp fra et gjørmehull alene. Og vi kan velge- skal vi kjempe alene eller be om hjelp?