Hele menneske blir med på jobb

Vi har bygget mange av våre systemer som om mennesket først og fremst er en ressurs. Vi sier menneskelige ressurser, og kanskje avslører språket oss. For når mennesket blir en ressurs, blir det noe som kan brukes, måles, flyttes, effektiviseres, optimaliseres og erstattes.

Men mennesket er ikke først og fremst en ressurs. Mennesket er et levende vesen.

Med kropp.
Med historie.
Med nævesystem.
Med lengsler og sår.
Med intuisjon og kjærlighet
Med frykt og uro.
Med sjel.

Og alt dette blir med på jobb.

Ingen legger sjelen igjen hjemme om morgenen.
Ingen legger barndommen igjen ved inngangsdøren.
Ingen legger sorgen i bilen.
Ingen legger angsten i sekken.
Ingen legger kroppen på pause mellom klokken åtte og fire.

Alt blir med.

Det blir med inn i møterommet.
Inn i klasserommet.
Inn på sykehjemmet.
Inn i resepsjonen.
Inn på kontoret.
Inn på byggeplassen.
Inn i lederrollen.
Inn i behandlingsrommet.
Inn bak kassen.
Inn i bilen på vei til neste oppdrag.

Hele mennesket møter opp, selv når bare en liten del får lov til å være synlig.

Det er her splittelsen begynner.

Når arbeidsplassen bare har plass til funksjonen, men ikke mennesket.
Når skolen bare ser prestasjonen, men ikke barnet.
Når helsevesenet bare behandler symptomet, men ikke livshistorien.
Når eldreomsorgen bare måler tiden, men ikke verdigheten.
Når ledelse bare handler om mål, men ikke om menneskelig modning.

Da lærer mennesker å forlate seg selv for å høre til.

Og det er kanskje en av vår tids største tragedier.

Ikke at mennesker ikke jobber hardt nok.
Ikke at mennesker ikke prøver.
Ikke at mennesker ikke tåler nok.

Men at så mange har lært å forlate seg selv og kalle det ansvar.

De kaller det plikt.
De kaller det lojalitet.
De kaller det profesjonalitet.
De kaller det å være sterk.

Men kroppen vet forskjell.

Kroppen vet når et ja egentlig er et nei.
Kroppen vet når smilet er en maske.
Kroppen vet når lojaliteten har blitt selvsvik.
Kroppen vet når tryggheten mangler, selv om alt ser fint ut utenfra.

Og før eller siden begynner kroppen å snakke.

Først lavt.

Som uro.
Spenninger.
Søvnproblemer.
Indre rastløshet.
Tomhet.
Irritasjon.
Tårer som kommer uten at du helt forstår hvorfor.

Så høyere.

Som utmattelse.
Angst.
Smerter.
Følelsen av å ikke orke mer.
Følelsen av å ikke kjenne seg selv igjen.

Kanskje er ikke dette svakhet.

Kanskje er det kroppen som prøver å redde deg tilbake til sannheten.

Til rytmen din.
Til grensene dine.
Til pusten din.
Til hjertet ditt.
Til det mennesket du var før du lærte å fungere på bekostning av deg selv.

For vi trenger ikke flere mennesker som bare fungerer. Vi trenger levende mennesker.

Mennesker som kjenner seg selv. 

Mennesker som våger å være hele.

Mennesker som ikke lenger forlater seg selv for å passe inn i systemer som aldri var bygget for sjelen.