Kroppen som ikke lengere vil lyve
Kroppen er ofte den fĂžrste som forteller sannheten.
Kroppen er ofte den fĂžrste som forteller sannheten.
Det er noe dypt alvorlig som skjer nÄr mennesker mister kontakten med seg selv og samtidig fÄr ros for det. NÄr de presser seg forbi kroppens grenser, og noen sier:
Vi har bygget mange av vÄre systemer som om mennesket fÞrst og fremst er en ressurs. Vi sier menneskelige ressurser, og kanskje avslÞrer sprÄket oss. For nÄr mennesket blir en ressurs, blir det noe som kan brukes, mÄles, flyttes, effektiviseres, optimaliseres og erstattes.
Det finnes et punkt der mennesket ikke lenger klarer Ä leve borte fra seg selv. For noen kommer det brÄtt. De vÄkner en morgen og klarer ikke reise seg. Kroppen er tung som stein. Telefonen lyser pÄ nattbordet. Meldinger. Varsler. Forventninger. Nok en dag som krever at de skal vÊre noen de ikke har krefter til Ä vÊre.
Jeg har kjent hvordan det gamle systemet former mennesker til Ă„ tilpasse seg, prestere, holde ut og bĂŠre mer enn de egentlig er skapt for Ă„ bĂŠre. Jeg har sett hvordan mennesker blir syke av Ă„ leve for langt unna seg selv. Jeg har sett det i arbeidslivet, i skolen, i eldreomsorgen, i familier â og i meg selv.