Kroppen som ikke lengere vil lyve

Kroppen er ofte den første som forteller sannheten.

Før hodet forstår.
Før ordene kommer.
Før vi våger å innrømme hva vi egentlig vet.

Kroppen hvisker først.

En stramming i brystet.
En klump i magen.
En uro om kvelden.
En tretthet som ikke går bort.
En hodepine som kommer hver søndag.
En nakke som låser seg før møtet.
Et pust som aldri kommer helt ned.

Vi overser det.

Tar en kaffe til.
Tar en paracet.
Tar oss sammen.
Tar på oss smilet.
Tar ansvar.

Så hvisker kroppen høyere.

Søvnen blir dårligere.
Fordøyelsen endrer seg.
Hjertet banker hardere.
Immunforsvaret svekkes.
Smertene flytter rundt.
Tårene kommer i bilen.
Stillheten blir uutholdelig.

Vi forklarer det bort.

"Det er bare stress."
"Det er sikkert alderen."
"Det er mye nå."
"Jeg må bare komme meg gjennom denne perioden."

Men kroppen vet.

Kroppen vet når vi sier ja og mener nei.
Kroppen vet når vi blir værende i rom som gjør oss små.
Kroppen vet når vi smiler mens vi forsvinner.
Kroppen vet når vi svikter oss selv for å bli godtatt.
Kroppen vet når livet vårt ikke lenger stemmer med sjelen vår.

Til slutt roper kroppen.

Da kan det komme som sykdom. Som utbrenthet. Som sammenbrudd. Som smerter. Som angst. Som en total stopp.

Og da blir mennesket ofte redd.

For vi har lært å se kroppen som noe som svikter oss.

Men hva om kroppen ikke svikter?

Hva om kroppen forsøker å redde oss?

Hva om symptomet ikke bare er en fiende, men et budskap?
Hva om smerten ikke bare er noe som skal fjernes, men noe som ber om å bli lyttet til?
Hva om utmattelsen ikke bare sier "du er svak", men "du kan ikke leve lenger i denne avstanden fra deg selv"?

Dette betyr ikke at sykdom er enkelt. Det betyr ikke at alt kan forklares spirituelt. Det betyr ikke at mennesker skal få skyld for det de bærer i kroppen.

Tvert imot.

Det betyr at vi må møte mennesket med større respekt.

Vi må slutte å redusere kroppen til en maskin som skal repareres raskest mulig, slik at mennesket kan gå  tilbake til det samme livet som gjorde det sykt.

Noen ganger trenger ikke mennesket bare å bli frisk nok til å gå tilbake.

Noen ganger trenger mennesket å bli sant nok til å gå videre.