Når menneske blir en maskin

Når mennesket blir en maskin

Det finnes et punkt der mennesket ikke lenger klarer å leve borte fra seg selv. For noen kommer det brått. De våkner en morgen og klarer ikke reise seg. Kroppen er tung som stein. Telefonen lyser på nattbordet. Meldinger. Varsler. Forventninger. Nok en dag som krever at de skal være noen de ikke har krefter til å være.

De ligger der og forstår ikke hva som har skjedd.

I går fungerte de, de svarte de på e-poster og  smilte i møter.
I går hentet de barn, handlet middag, betalte regninger, svarte hyggelig og leverte det de skulle.

I går var de flinke.

Men denne morgenen sier kroppen stopp.

Ikke som en tanke.
Ikke som en idé.
Ikke som et valg.

Som en vegg.

For andre kommer det saktere. Nesten usynlig.

Gleden forsvinner først. Ikke dramatisk, bare litt etter litt. De ler sjeldnere, puster kortere, sover dårligere. De blir mer irritable, mer tomme og mer fjerne fra seg selv.

De begynner å lengte etter helg allerede mandag morgen og de begynner å grue seg uten å vite helt til hva.

De sier:

"Det er sikkert bare en periode."
"Det går over når ting roer seg."
"Jeg må bare holde ut litt til."

Men ting roer seg ikke alltid.

For det gamle systemet er ofte bygget på at mennesket skal tåle litt til.

Litt mer press.
Litt mer ansvar.
Litt flere oppgaver.
Litt mindre hvile.
Litt mindre nærvær.
Litt mindre seg selv.

Og mennesket prøver, det er det vi er lært opp til.

Vi lærer tidlig å tilpasse oss. Sitte stille. Rekke opp hånden. Være flinke. Ikke ta for mye plass. Ikke kjenne for mye. Ikke si nei for ofte. Ikke skuffe. Ikke skape ubehag. Ikke være vanskelige.

Vi lærer å bli likt før vi lærer å være sanne.

Så kommer arbeidslivet, og ofte fortsetter den samme bevegelsen.

Vi skal være effektive. Løsningsorienterte. Robuste. Fleksible. Tilgjengelige. Profesjonelle.

Vi skal håndtere endring, tåle press, prestere under stress og samtidig smile på medarbeiderundersøkelsen.

Men mennesket er ikke en maskin.

Mennesket er ikke laget for å være kontinuerlig tilgjengelig.
Mennesket er ikke laget for å ignorere kroppens signaler år etter år.
Mennesket er ikke laget for å leve uten rytme, mening, grenser og indre kontakt.

Mennesket er natur.

Og naturen har lover.

En jord som aldri får hvile, blir utarmet.
En elv som demmes opp for lenge, finner til slutt en annen vei.
Et dyr som ikke får følge instinktene sine, blir stresset, sykt eller farlig.
Et menneske som ikke får være sant, begynner å miste livskraft.

Kanskje er det ikke mennesket som er problemet.

Kanskje er det måten vi har lært mennesker å overleve på.

Kanskje er det på tide å spørre:

Hvor mye av deg selv har du måttet legge bort for å fungere?

Og hva ville skjedd om du begynte å hente deg selv hjem igjen?