Jeg er ikke bare healer. Jeg er et menneske

Kan en healer ta betalt?

En personlig refleksjon om healing, verdi, grenser og det å våge å ta betalt for arbeidet sitt når man jobber litt utenfor den vanlige boksen 
 

I dag kjente jeg på noe som trengte ettertanke og omsorg fra meg. For det er mange som har meninger om healing, om evner, om hvordan man bruker dem, og ikke minst om hvordan man kan ta betalt for det man gjør. Og jeg tåler at mennesker tenker annerledes enn meg. Jeg forventer ikke at alle skal forstå det jeg gjør, eller ha de samme verdiene og erfaringene som meg.

Men noen ganger kommer det kommentarer som treffer noe dypere. Ikke nødvendigvis fordi ordene i seg selv er så kraftige, men fordi jeg kjenner at de treffer verdiene mine og det jeg har brukt mange år av livet mitt på å bygge.

I dag kom jeg over en kommentar som sa:

En ekte healer tar ikke betalt.

Og jeg kjente det knytte seg i halsen. Jeg kjente hjertet buldre av ubehag og jeg kjente en udefinert tristhet. Den første impulsen min var faktisk å forsvare meg. Jeg fikk lyst til å forklare hvorfor jeg tar betalt, hva jeg har gjort, hva jeg har investert, hvem jeg er og hva jeg står for.

Men så stoppet jeg opp og spurte meg selv:

Hva kjenner jeg på nå, og hvor kommer det fra?

For jeg har jobbet mye med frykten for å bli dømt. Det har vært en viktig del av min egen transformasjon å våge å være synlig, våge å stå i det jeg tror på og våge å bruke de evnene og den kunnskapen jeg har fått med meg gjennom livet. Og ikke minst  å ha mot til å dele det med verden på sosiale medier.

Det var på tide å stoppe opp og gjøre akkurat det jeg lærer andre:

• Å stoppe opp.
• Kjenne etter.
• Lytte til det som skjer inni meg før jeg reagerer ut fra det.

Så jeg gikk en langr tur ut i naturen og la meg på sup brettet mitt på elva for å lytte. 

Jeg lot kroppen få være med. Jeg kjente på det som satt i halsen, på uroen i magen og på det som buldret i hjertet. Jeg trengte ikke å skyve det bort, og jeg trengte heller ikke å late som om det ikke gjorde vondt.

For jeg er ikke hevet over det å bli såret bare fordi jeg er healer. Jeg er et menneske, og jeg kan bli trigget akkurat som alle andre. Jeg kan bli lei meg og kjenne på ubehag når noen uttaler seg om meg uten å kjenne meg eller min intensjonen.

Og samtidig kan jeg møte det på en annen måte enn jeg ville gjort for noen år siden.

Jeg kan spørre meg selv:

• Hva er det egentlig som skjer i meg nå?

• Hva er det denne kommentaren berører inni meg? 

• Hva er det jeg kjenner behov for å forsvare?

Og når jeg klarer å gå innover på den måten, så handler det ikke lenger om personen som skrev kommentaren. Da handler det om meg, min indre reise, gamle sår, gamle erfaringer og den delen av meg som en gang var så redd for å bli dømt for den jeg er.

Det betyr ikke at jeg skal akseptere alt som blir sagt til meg. Det betyr heller ikke at jeg skal stå stille og ta imot når noen tråkker på verdiene mine. Men jeg trenger heller ikke å gå til angrep for å beskytte meg selv mer. 

Jeg kan sette en grense og samtidig være i kjærlighet. Jeg kan være uenig og samtidig ha respekt, og jeg kan velge å ikke bruke energien min på å overbevise noen som allerede har bestemt seg for hvem jeg er.

For jeg vet hvem jeg er, og jeg vet hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

Jeg er født med healingevner og flere andre styrker, men jeg har også brukt mange år på å videreutvikle dem. Jeg har gått kurs og utdanninger som jeg selv har betalt for. Jeg har investert tid, penger, energi og mye av meg selv i å forstå disse evnene, utvikle meg som menneske og lære hvordan jeg kan stå stødig i møte med mennesker som kommer til meg med store livsutfordringer.

Jeg har måttet lære hvordan jeg tar vare på min egen energi uten å bli tappet. Jeg har måttet lære hvordan jeg står i min egen kraft når det buldrer rundt meg. Jeg har måttet lære forskjellen på å hjelpe et menneske og å ta ansvar for et annet menneskes liv. Og jeg har lært mye.

Ikke bare gjennom healing, men gjennom mange år med utdanning og erfaring fra arbeidslivet bak meg. Jeg har kunnskap, erfaring, veiledningskompetanse, livserfaring og verktøy som jeg bruker i møte med mennesker. Alt dette er en del av den jeg er når jeg sitter sammen med et annet menneske.

Så når noen betaler meg, betaler de ikke for at jeg skal være «en healer».

De betaler for tiden min, energien jeg bruker i møte med dem, kunnskapen og erfaringen jeg deler, verktøyene jeg gir videre og det rommet jeg holder når de står i noe vanskelig og trenger støtte, klarhet eller et annet perspektiv.

Og ja, jeg tar betalt.

Jeg har huslån, studielån og billån. Jeg og familien min trenger mat og klær, som alle andre. Jeg har brukt mange år på utdanning og utvikling, og jeg har valgt å skape en virksomhet rundt det som bor i meg og det jeg er god på.

Hvorfor skulle det være mindre verdifullt fordi arbeidet mitt også inneholder noe som ikke alle kan se eller forstå?

For meg handler dette også om noe mye større. Det handler om verdien vi setter på menneskers indre gaver.

Vi har alle forskjellige evner og indre styrker.

Noen mennesker er fantastiske til å skape fellesskap. Andre samler mennesker og får ting til å skje. Noen skaper trygghet rundt seg. Andre har en egen evne til å se mennesker. Noen bygger hus, sveiser, jobber med IKT, økonomi eller teknologi. Andre arbeider med barn, eldre eller mennesker som trenger omsorg og støtte.

Og noen har healingevner, slik som meg.

Jeg tror ikke at én gave er mer verdifull enn en annen. Men jeg tror vi mennesker har mye å lære når det kommer til å anerkjenne verdien av det vi selv og andre bidrar med.

Jeg har selv snakket med kvinner om dette. Om det å tørre å kreve lønn for det man bidrar med. Om kvinner som har brukt 20–40 år av livet sitt i omsorgsyrker, og som kanskje fortsatt har lært at omsorg, kjærlighet, trygghet, tilstedeværelse og det å skape ro ikke har den samme økonomiske verdien som andre type yrker.

Hvorfor er det slik?

Hvorfor er det lettere for samfunnet å sette en tydelig verdi på det å sveise, jobbe offshore, være tømrer eller arbeide med teknologi enn på det å skape trygghet, tilhørighet og utvikling hos et annet menneske?

Kanskje handler det om hva vi har lært å verdsette, kanskje handler det også om hvordan vi selv våger å se verdien i det vi har å gi.

Jeg har ikke alltid klart det. Jeg har også undervurdert meg selv. Jeg har vært redd for hva andre skulle tenke om meg. Jeg har også hatt perioder hvor jeg har kjent at jeg burde gjøre meg mindre, ta mindre plass og ikke kreve for mye. Derfor er dette også en del av min egen reise.

Å våge å stå i mln verdi. 

Prisene mine er ikke tilfeldig satt. Jeg har regnet på hva som faktisk skal betales av skatt, merverdiavgift, utgifter, pensjon og alt det som følger med å drive en virksomhet. Og når alt dette er trukket fra, sitter jeg ikke igjen med en vanvittig betaling for en «evne».

Jeg sitter igjen med betaling for arbeidet mitt, tiden min, kunnskapen og erfaringen jeg har fra livet, utdanningen og yrkeslivet, alt jeg har investert i for å kunne stå i det jeg gjør, og for den verdien jeg skaper for de menneskene som faktisk velger å komme til meg.

Jeg vet også at mange av dere som tar kontakt med meg, er takknemlige for at denne tjenesten finnes. Jeg vet at mange opplever verdien av tiden vi har sammen, og at dere er glade for å kunne betale for den hjelpen, veiledningen, kunnskapen og visdommen dere får med dere videre.

Det er jeg dypt takknemlig for.

Så når noen skriver at en ekte healer ikke tar betalt, trenger jeg ikke lenger å bevise at jeg er en ekte healer. Jeg trenger ikke å forklare meg for å være verdig. Jeg kan bare kjenne etter hva som er sant for meg.

Og min sannhet er at jeg kan ha en gave og samtidig være et menneske som trenger å leve av arbeidet mitt.

Jeg kan hjelpe andre og samtidig ha grenser.

Jeg kan være healer og samtidig være datter, mor, kone, kvinne, arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, veileder, student, venn og menneske.

Jeg er ikke alles eiendom fordi jeg har valgt å bruke gavene mine til å hjelpe andre. Og kanskje er det akkurat dette jeg ønsker å bli enda tydeligere på.

Healing handler for meg ikke om å gjøre seg selv mindre. Det handler ikke om å gi bort hele seg selv for å bevise at man er god nok.

Det handler om å stå stødig i seg selv, kjenne sine grenser, ta vare på sin egen energi og våge å anerkjenne verdien av det man har å gi.

Jeg måtte ut i naturen i dag for å finne tilbake til meg selv, og det var nettopp det jeg trengte.

Ikke å vinne en diskusjon.

Ikke å overbevise noen.

Men å møte den delen av meg som ble såret, holde henne litt i hånden og si:

Du trenger ikke å forsvare deg.

Du vet hvem du er.

Du vet hvorfor du gjør dette.

Og du trenger ikke at alle andre skal forstå deg for at det du gjør skal ha verdi.

Jeg er ikke bare healer.

Jeg er et menneske.

Et menneske med gaver, erfaringer, sårbarhet, grenser, kjærlighet og en dyp tro på at det jeg gjør kan være til hjelp for andre.

Og det er nok.

Så hvis du er healer, medium eller har evner som du ønsker å leve av, så vil jeg si dette til deg:

Gjør det med samvittighet. Ikke vær redd for å sette en verdi på det du kan og det du bidrar med. Se på utgiftene dine, tiden din, energien du bruker, kunnskapen og erfaringene du har tilegnet deg, og kjenn etter hva du faktisk trenger for å kunne leve av det du gjør og samtidig skape en god balanse mellom å gi og å motta.

For det er også en del av det å stå stødig i sin egen kraft.

Å kunne gi av seg selv uten å gi bort seg selv.

Å kunne hjelpe andre uten å glemme seg selv.

Å kunne motta med like mye kjærlighet og takknemlighet som man gir.

For kanskje er det nettopp der balansen ligger. Ikke i at vi skal gi alt gratis for å bevise at gavene våre er ekte, men i at vi våger å anerkjenne verdien av det vi har fått, det vi har utviklet og det vi velger å dele med andre.

Og kanskje trenger vi ikke alltid å forsvare verdien vår.

Kanskje trenger vi bare å begynne å leve den.